Snøbrettsport

Begynnelser

Moderne snowboardkjøring begynte i USA i 1965, med en ingeniør som bandt to ski sammen som barna hans kunne surfe på. Kona hans døpte det snurferen, en blanding av snø og surfer. Han lisensierte produktet til Brunswick Corp, som solgte en million av dem de neste ti årene. Tidlig på 70-tallet, begynte en ingeniør, kalt Poppen, å arrangere konkurranser som trakk til seg deltagere fra hele landet. En av disse pionerene, en entusiastisk skateboarder, designet sitt eget snowboard og laget det i et klasserom. Det ble så vellykket at han produserte kommersielle brett på midten av 70-tallet. I en snurfekonkurranse, stilte han opp med et nydesignet brett. Brettets design førte til rabalder, og det dannet seg en åpen splid, med bare én deltaker, og slik oppstod det populære snowboardet. Likevel var ikke alt grei skuring. Skikjørere protesterte mot at snowboardere brukte det de regnet som sine bakker, og de anså deres sport for å være overlegen. Snowboardkjørere ble oppfattet som punkere, som tedde seg og snakket annerledes enn de mer kultiverte skikjørerne. Med tiden har gått videre, og snowboardkjøring er blitt en svært populær aktivitet, og de to fraksjonene aksepterer nå hverandre lettere.

Stiler

Ulike stiler av snowboardkjøring er blitt utviklet, der hver av dem bruker spesialiserte teknikker og utstyr. De vanligste stilene inkluderer freeride, freestyle, racing og freecarve. Selv om de alle er forskjellige på sine måter, er det klart at de også har mye felles. Jibbing er snowboardkjøring på alternative overflater, slik som metallgelendere, benker, hyller, vegger, steiner og trestubber, og involverer vanligvis tricks. Freestyle er definert som alle former for snowboardkjøring som inkluderer tricks, på både naturlige og menneskeskapte overflater. Det er svært populært i urbane miljøer og på snowboardresorter. Alpin snowboarding eller freecarving utføres på hardpakket snø eller i løyper, og inkluderer svært få hopp. Den er ikke like populær som de andre formene av sporten, men tester garantert både ferdighetene og smidigheten til kjøreren. Slopestyle er ligner på et hinderløp, der deltakerne utfører tricks over hindre på en bane ved hjelp av hopp, jibs og bokser. Brohopp, som vises på lerretsbilder, viser hvordan sporten har utviklet seg, med bruk av stadig flere menneskeskapte hindre. I Big Air utfører kjørerne tricks fra menneskeskapte hopp, og prøver å nå så høyt og langt som mulig, og avslutte med en ren landing. Halfpipe utøves enten på en rampe eller i en halvsirkelformet renne og inkluderer hopp og tricks både i luften og i pipen. Freeriding defineres som å kjøre på alle slags terreng, og ned svært berglendte topper. Usett er de naturlige farene, med frykten for snøskred og skjulte sprekker av myk snø. Mange av disse disiplinene avbildes i utvalget av lerretsbilder, med snowboardere som utfører forbløffende hopp gjennom luften. Olympisk snowboardkjøring gjorde sin entré ved lekene i Nagano i 1998, med to disipliner, halfpipe og storslalåm. Det var så vellykket at det kom tilbake fire år senere i Salt Lake City. I de etterfølgende olympiske lekene i Torino, ble snowboard cross lagt til programmet, der fire kjørere konkurrerer sammen på en løype med kuler, hopp og svinger. Ved Sochi-lekene i 2014 var det 243 deltakere fra 31 nasjoner og to nye øvelser ble inkludert, slopestyle og parallellslalåm. Det ble også samme år anerkjent som en paralympisk idrett. Det er en populær tilskuersport, med tusenvis som møter opp for å være vitne til et fargesprakende show, og gisper i spenning og holder pusten sammen mens de ser på farlige og spennende hopp og tricks som trosser døden. Dette er følelsen man får når man ser på et lerretsbilde i denne samlingen. Opprømthet er smittsomt. La deg smitte.